Siri Halle
Hjem / Skikurs / Lille Paradis.no / Vakre Varna / Sporet fanger / Comebacket på ski / Galleri / Samarbeidspartnere
Siri Halle
* CV
*
Artikler
* Kontakt
Skikurs for voksne
* Nyhetsbrev
* Skikurs
* Rulleskikurs
* Turer og samlinger
* Trening for din bedrift hele året
* Skikurs for din bedrift
* Støtt samtidig Right To Play
Bulgaria
* Hvorfor jeg valgte Bulgaria
* Vakre Varna
* Leiligheten "Lille Paradis"
* Utflukter fra Varna
* Bulgaria Linker
Boken "Sporet fanger"
* Artikler om Sporet fanger
* Kjøpe boken Sporet fanger
Tema
* Galleri - mine malerier
* Jeg synger på urdu
* Fra studio i Pakistan
* Dramatisk havseilas
Ski
* Hvorfor jeg valgte comeback
* Rar åpenbaring i skiklisteret
* Treningsøkt i Jerusalem
* World Cup i Davos - 14 år etter
* Resultater
Min verden der ute
* Pakistan
* Palestina
* Malawi
* Sør-Korea
Ønsker du å bestille boken? Send en mail til info@learn2ski.no
Postadresse og faktura-adressen legger du ved i bestillingsmailen. Boken koster 199 kr.
Junior-VM i Reit im Winkl
Vi fløy til München, og derfra tok vi en buss til en liten by i Sør-Tyskland. Reit im Winkl het den byen vi skulle gå junior-VM. Det var mars måned og vinteren var veldig på hell. Det var nesten sommertemperatur. Langs veiene var det ikke hvitt, men gursegrønt og grått.
Vi bodde på et lite, hyggelig familiehotell i tyrolerstil, litt utenfor skistadion og byen. Det var hopperne, kombinertløperne og oss, og ikke så mange andre som bodde der.
Da vi kom opp på stadion første dagen var det nok snø, men snøen smeltet og den ble våt. Vi skulle gå klassisk først, så skøyting og så stafetten. En hviledag mellom hver konkurranse.
To dager før den første distansen skøytet jeg rundt løypa. Snøen var basete og tung. Jeg sank nedi og kavet. Foran meg gikk Gabrielle Hess, jenta fra det tidligere DDR som slo alle de norske damene i senior-VM i Val de Fiemme bare to uker tidligere. Hun veide 20 kilo mindre enn meg, og ganske enkelt trippet oppå snøen uten å synke igjennom. Fader heller, tenkte jeg.
Det var skøytingen jeg hadde mest tro på. Da jeg kom tilbake på hotellrommet, tenkte jeg på løypa og på klassiskrennet som jeg skulle gå først. Liv var nede hos Avle, så jeg var alene på rommet. Jeg lå på sengen med bena høyt. Jeg lyttet til noe musikk og tenkte på løpet. Jeg tenkte på forholdene som ikke var fordelaktige for meg på skøytinga. Jeg tenkte litt mer på det, men så var det noe i meg som mannet seg opp. Jeg skal vinne klassisken! Det er det jeg skal, og det skal jeg klare. Det gjorde ikke noe om jeg var litt tung på klassisk, for man kan ikke synke lenger ned i snøen enn sporene selv.
Den store dagen er like foran meg, men jeg er rolig og trygg. Jeg vet at jeg skal kjempe hardt, men at jeg kan klare det. Jeg sover godt denne natten.
Dagen før første distansen. Liv og jeg blir vekket og kommer oss ned i matsalen på hotellet. Jeg spiser det jeg pleier og like lite som jeg pleier. Så skifter vi og kommer oss i bilene og opp på stadion. Der tester jeg skiene mine, slik jeg pleier dagen før viktige renn, og går et par runder rundt fem-kilometeren. Alt under kontroll. Jeg velger ut to aktuelle skipar. De gir jeg til smørerne. Det var arbeid til dem for kvelden og natten. Jeg stolte på dem, selv om jeg var vant til å stelle med skiene selv. Skiene er nemlig hellige for oss.
Resten av dagen er også som dager bruker å være før et viktig skirenn. Spise, hvile og prate med de andre. Avle gir oss startnumrene og startlista. Både Katerina Neumannova og Gabrielle Hess starter foran meg i morgen. Selv om glien er bedre for de førststartende når solen steker snøen, så vil jeg ha kontroll på feltet. Det er en fordel. Liv og jeg går på rommet vårt, der gjør vi alt klart for morgendagen. Den store dagen. Vi har det som alltid hyggelig sammen, men når vi prater sammen nå, er vi litt i våre egne verdener. Vi skal kjempe hvert vårt løp i morgen. Så er det tid for å sove. Vi snakker sammen kortere enn vi pleier, så ønsker vi hverandre en god natt.
Jeg ligger i sengen og tenker på løypa og på løpet. Det er en eneste motbakke i starten og så går det nedover til 1,4 km. Jeg skal gå ut det jeg har fra start. Jeg blir aldri stiv, og hvile vil jeg få nok av etter denne første bakken. På 1,6 får jeg sekundering. Ligger jeg bak her, tenker jeg, må jeg ikke fortvile, for hit har det omtrent bare vært utforbakker, og jeg skal ikke la meg knekke av eventuell dårlig glid. Derfra går det videre oppover og oppover, så en liten nedoverbakke, så oppover og så slakt mot 4 km. Der skal Erik stå på sekunderingspost. Når jeg har kommet dit, må jeg ligge i tet, for herfra og inn er det bare to kneiker og så staking inn mot mål. Det skulle vært en sekundering til, tenker jeg, en midt i. Nei, det behøver jeg ikke. Jeg må bare gå det jeg har. Alt det jeg har. Det skal gjøre vondt. Dit tenker jeg. Jeg skal ikke tenke lenger i kveld. Jeg er rolig, så sovner jeg.
Uthvilte og spente går vi ned til frokosten. Det er en litt rar stemning i den lille matsalen. Nesten litt trolsk. Det er noe spesielt som skal skje i dag. Det merkes. Vi spiser, går opp på rommet, slapper litt av og gjør oss klar til å dra opp på stadion. I van-en på vei opp sitter alle i sine egne tanker. Vi forbereder oss mentalt. Langrenn er ikke lagspill der vi er avhengig av hverandres innsats under selve konkurransen. Ansvaret og presset ligger ene og alene hos oss selv. Vi tenker videre.
5 km klassisk
Vel oppe på stadion. Jeg tester de to skiparene som jeg valgte ut i går. Jeg velger det paret som glir best, og gir det til smører’n. Så roer jeg meg ned en halvtimes tid ved den norske bua. De andre virker litt nervøse. Jeg merker selv at jeg også begynner å bli litt nervøs. Det er stille før stormen. Jeg henter det skiparet som jeg ikke skal bruke i løpet, til å varme opp på. Det er førtifem minutter igjen til start. Jeg går rundt løypa en siste gang før det er alvor. Knappe tyve minutter før start får jeg skiene som jeg skal gå på. Jeg tester festet. Det er viktig at jeg har nok feste, men ikke for mye. For mye feste går ut over gliden. Men det er ikke nok feste. Jeg glipper når jeg går på dem. Hvor er smører’n?
”Jeg glipper, jeg må ha mer feste”, sier jeg, tydelig stresset i stemmen. Han tar skiene mine for å legge på litt mer feste (klister) og gir meg oppvarmingsparene. Bare ti minutter igjen til start. Nå må han komme. Der kommer han. Jeg spente dem på meg. Jeg syntes ikke de var bra nok ennå, men nå fikk det bære eller briste.
Som vanlig kommer jeg akkurat tidsnok til start. Inn gjennom teltet der de stempler skiene og så til startpinnen. ”Nå Siri, nå gjelder det!” sier jeg til meg selv. Avle har nettopp ønsket meg lykke til og står rett ved meg. I et halvt minutt står jeg ved startpinnen. Det er alltid det mest nervepirrende ved konkurransene. Det er klisterføre, og jeg beveger skiene for at klisteret ikke skal begynne å ise. De siste fem sekundene før start er som de pleier: pip-pip-pip-pip-piiiiiiiiiip. På det lange og siste pipet er jeg i gang.
Jeg staker energisk ut fra stadion, og så beinflyr jeg opp den første bakken. Jeg sitter i hockey ned den første utforkjøringen og tenker at dette går bra foreløpig. Nå må jeg bare kjøre effektivt nedover, og så begynner det skikkelige kjøret. I bånn av bakkene føler jeg meg sprek. Så bærer det opp den første kneiken. Der står kombinerttrenerne og sekunderer. Jeg får et par glippetak og mister rytmen litt. ”Kom igjen Siri! Dette er kjempebra. Du ligger på fjerdeplass, bare fem sekunder bak tet. Kom igjen nå!” Jeg går på mens jeg tenker ”fjerdeplass”... jeg ligger bak allerede. Men det var jeg forberedt på, selv om jeg pleier å lede i starten. Denne starten var spesiell. Det er herfra løpet kjøres. Herfra går løypa videre inn i skogen, der det ikke er tilskuere. Jeg går alene og jeg går fort. Du må ikke gi fra deg et eneste sekund, tenker jeg.
Så ut av skogen og mot stadion, men det er ennå halvannen kilometer igjen. Her er det åpent og slakt terreng mot 4 kilometer der Erik står. Jeg vet ikke hvordan jeg ligger an. Jeg bare går det jeg kan. Hva slags melding har Erik til meg?
”Kom igjen, Siri! Du ligger på tredjeplass; tre sekunder opp til andre plass og syv sekunder opp til Neumannova som leder. Dette kan bli medalje! Stå på nå Siri!”
Syv sekunder. Syv sekunder og bare en kilometer igjen. På to bakker, jeg rakk ikke å tenke mer, jeg bare gikk fortere enn noen gang herfra. Den første bakken var bratt. Jeg mobiliserte mer enn jeg trodde jeg hadde. Så gikk det litt nedover og så den siste motbakken. Den var slak. De som var i nærheten ble mobilisert for å heie meg frem, og sto her i den siste bakken. Ned mot stadion, og så var det å stake seg inn de siste meterne mot mål. Det går så fort at jeg ikke følger med, kroppen bare går av seg selv. Den er drevet av noe høyere enn kun "kom igjen, gå fort”. Det er som om alle krefter i hele kroppen vet at nå må de strekke til. Hver eneste muskel gir sitt. Det er som de, musklene, har lært gjennom hundrevis av treningstimer at det er nå de må trå til.
Så er jeg i mål. Jeg henger over stavene. Jeg vet ikke om jeg har gått fort nok til å vinne. Jeg hører noe på tysk, uten at jeg forstår alt. Jeg tror jeg klarte Neumannova på slutten. Avle står ved start sammen med Line som ennå ikke har startet. Han roper: kjempebra!
Ettersom flere og flere løpere kommer til mål og ikke kan true meg, går det opp for meg at jeg må ha vunnet.
Jeg er verdensmester… Er jeg virkelig det? Det er så uvirkelig det hele. For bare en halv time siden var det alvor, jeg hadde alt foran meg. Nå var jeg i mål og jeg hadde klart det. Det var dette jeg sa til meg selv i junior-VM i fjor da jeg ramlet og ikke fikk være med. Til neste år! Det var dette jeg ropte etter da jeg som femåring gikk i tet på skiskolen.
Jeg tar på meg tørt tøy og går rundt løypa. Så møter jeg Line og Liv. Vi pratet om løpene våre. De hadde ikke fått gått det de var gode for. Line ante at det ville bli hennes eneste distanse i dette junior-VM. Jeg skjønte at hun var skuffet. Tenk at du er verdensmester, Siri, sa de med beundring og glede. Vi var så gode venninner at jeg delte deres skuffelse og de delte min glede.
Jeg var så veldig glad, men jeg ville ikke uttrykke det så tydelig.
Jeg sto på toppen av pallen. Og nå ble ”Ja vi elsker” spilt for meg. Det var godt å stå der og kjenne at jeg hadde oppnådd det jeg hadde satset så innbitt mot. Nå var jeg der. Jeg tenkte på at dette var lønnen for strevet. Jeg var stolt over at jeg klarte det. Jeg syntes jeg hadde kjempet tappert, men nå kunne jeg glemme alt slitet. Jeg kunne være lykkelig. Spesielt var jeg lettet, og jeg var glad. Det var det jeg følte.
15 km fristil
På skøytedistansen tok jeg bronsemedalje. Gabrielle Hess vant. Jeg var ikke fornøyd med løpet mitt. Vel baset jeg i snøen, men jeg var defensiv. Jeg kjempet ikke hardt nok. Jeg var irritert på meg selv for det.
På stafetten skulle jeg gå siste-etappen. Skøyting! Jeg skulle gå fortest av alle og jeg skulle gå for hele laget.
Det var kvelden før stafetten. Vi satt sammen alle jentene på rommet til Avle og Erik. Individuelt gjorde de andre norske jentene en litt svak innsats. Humøret i troppen var litt dårlig og motivasjonen foran stafetten likeså. Men jeg visste hva mine lagvenninner var gode for, og jeg visste også at jeg som vinner av det klassiske individuelle mesterskapet hadde fått innflytelse og respekt hos de andre. Dette utnyttet jeg til å overbevise dem om at det var mulig for oss å vinne medalje på stafetten, gikk vi alle det vi var gode for, kunne vi ta gull! Det virket som de andre nå fikk troen på at det var mulig. Avle og Erik sa ikke mye mer, isteden lyttet de til meg, ordene mine var samlende og viktige.
Stafetten
Vi er alle spente og tente. Nå skulle vi konkurrere som et team. Vi skulle være avhengige av hverandre og vi skulle gå for hverandre. Dette ville ikke bare bli alvor, men gøy. Presset på hver enkelt av oss er ikke så stort på stafett, vi skal klare det sammen.
Vi drar sammen oppover og alle sitter vi med innbitte og håpefulle tanker. Det er veldig tidlig på morgenen. Det er så lite snø igjen at det lille som var, det måtte de samle til en to og en halv kilometers sløyfe. Det var nå bare knappe ti centimeter snø igjen. Resten av den våte snøen hadde smeltet bort. Jeg var veldig glad for det. Nå kunne jeg gi full gass uten å kave nedi den dype snøen.
Der gikk startskuddet. Bente går første-etappen. Hun henger med fra start og veksler som nummer tre, bare noen knappe sekunder bak lederlaget. Hun veksler med Liv, som også skal gå klassisk. Liv går også kjempebra! Hun går oss opp til andreplass, men nå ble avstanden frem til Russland større. Så var det Cecilies tur. Mens hun går, gjør jeg meg klar til siste-etappen. Jeg står i vekslingsfeltet og nå ser jeg russerinnen komme. Hvor er Cecilie? Der kommer hun allerede. Cecilie skøyter som en komet! Hun skøytet fortere enn Gabrielle Hess, til beste etappe-tid. Nå er det bare ni sekunder frem til russerne. Og nå er det min tur. Skøyting og siste-etappe i stafett, det er favorittdistansen min. Løypa og forholdene passer meg også utmerket. Opp og ned skikkelige kneiker som ikke var for lange, og raskt føre. Cecilie gir meg et fighter-klapp på skulderen. Jeg er i gang og jeg går ut optimistisk. Etter halvannen kilometer er jeg i ryggen på russerinnen. Jeg er så ivrig og energisk. Det er bare gøy å fighte nå. Jeg blir drevet med. Dette er nesten en rus. De andre jentene står ute i løypa for å heie meg frem. De er så spente på om vi vil klare dette. Så ser de at jeg går forbi russerinnen og får en luke. Elleville av spenning heier de meg frem. Jeg gikk mitt aller, aller beste skirenn. Jenter, Vi Vant!
Det var så gøy å vinne sammen med de andre. Det å vinne individuelt var veldig spesielt. Det var så mange følelser i meg da. Nå, etter seieren i stafetten, var jeg bare overlykkelig. Dette var knall, knall gøy! Jeg danset av glede. Nå kunne jeg dele gleden med Bente, Liv og Cecilie også. Jeg husket tilbake til gleden over å ha vunnet en håndballcup for mange år siden. Det å vinne sammen med de andre på laget. Det er noe ekstra. Det er en jubelrus som man kan dele med lagvenninnene. Og å vite at jeg også skøytet fortest av alle var ekstra gøy. Det var godt å vise at det går an å skøyte fortere enn alle utlendingene.
Hjem igjen. Da jeg landet på norsk grunn, sto ikke bare familien min der, men venninner av meg, og skijenter og skigutter og deres foreldre fra Fossum Idrettsforening hadde også møtt opp for å gratulerte meg. Med flagg og plakater sto de sammen iført fossumdrakter og gratulerte meg. Det var rørende. Det jeg hadde prestert, var inspirasjon for de yngre. Det gledet meg.
........Det er altså her i Mexico at jeg begynner å skrive om årene mine som skiløper. Jeg har opplevd toppidrettens mange sider, gledene, slitet, skuffelsene, sviket. Det å ta farvel med et mål og en livsform har vært vondt og det å skrive har vært en del av et sorgarbeid, og et ønske om å kanskje redde andre.
Jeg reiste fra hele toppidrettssirkuset. Langt, langt vekk fra Norge. Dit mennesker knapt visste at det eksisterte en slik idrett jeg viet ungdommen min til. Slik valgte jeg den letteste veien vekk fra drømmen min om å bli verdens beste skiløper også som senior. Hjemme i Norge hadde det vært så tøft å se de andre konkurrere. Der var det ikke til å unngå å høre om ski, fra skivenner og fra medier. Hele tiden ville jeg blitt minnet på lidenskapen min. Jeg visste at det ville være slik fordi jeg hadde skivenner som hadde gitt opp sin skisatsing; de fortalte meg hvor vondt det var å se eller høre om langrenn, enten det var OL, NM eller VM, og ikke være en del av det selv lenger. Da tenkte de tilbake på de gangene de gikk aller fortest. Så tenkte de ”hvis jeg bare hadde fortsatt”, eller ”hvis bare det eller det ikke hadde skjedd”. De nådde ikke helt opp til de målene de hadde satt seg. De fikk ikke vist hva de trodde de var gode for. Men de visste heller ikke hvordan det hadde gått om de hadde fortsatt. Den uvissheten, fortalte de, var hard å leve med.
Noen kunne kanskje si at det var feigt av dem å gi seg. Men de fleste av oss skjønte at det var brutalt å slutte. Å gi opp målet før det var nådd. Å skulle leve videre i uvissheten om det de kunne ha blitt, men ikke ble. Det er lettere å bestemme seg for å fortsette, gi seg selv en sesong til, og så en sesong til, år etter år.
Jeg ville ikke leve i Norge og bare høre om de andre, stadig bli spurt ”hvorfor ga du deg?”, ”Norge trenger deg”, ”Du var jo et enormt talent”, ”Du hadde potensial til å bli olympisk mester, da er det så synd å se at du har gitt deg”, og å se snøen utenfor, men ikke være med. Derfor reiste jeg langt vekk. Det måtte være lettere å leve blant mennesker som ikke hadde noe forhold til ski og ikke visste at det pleide å være alt for meg.
Slik skjøv jeg bare vekk fortiden min og reiste langt bort.
Men uansett hvor langt jeg reiste, og hvor lenge jeg ble, kom stadig tankene og drømmene tilbake. Tankene ble holdt tilbake av alt det spennende jeg opplevde, men de var der nede i meg et sted for å komme tilbake i bevisstheten igjen. Det hendte ofte når jeg lå for meg selv i sengen at jeg felte tårer for det jeg ikke nådde, for det jeg nådde, og for alt det triste og det gode jeg opplevde. Men jeg vet ikke om jeg hadde lyktes om jeg ikke var blitt sviktet eller om jeg hadde satset videre.
Om nettene drømmer jeg veldig ofte, jeg gjør fortsatt det, om at jeg skal gå et skirenn. Men hver gang er det noe som hender, noe som hindrer meg slik at jeg ikke kan gå det jeg kan. Jeg brekker en stav, jeg mister en ski, jeg kommer for sent til start eller jeg går feil. Hver gang kommer noe til å ødelegge for meg.
En tanke gir ikke slipp hos meg. Denne tanken lever jeg videre med ”Siri, du kunne blitt verdens beste skiløper, jeg tror fortsatt det, men du ble det aldri”.
Hvorfor er jeg tilbake i skisporet og hvorfor gir jeg ut boken på ny?
Jeg brukte flere år på å løsrive meg fra idretten. Lengselen etter å lykkes, de gode, men også de vonde minnene som liksom ikke ville gi slipp. Så skrev jeg, som terapi for meg selv. Det ble denne boken. Jeg ville fortelle hva idrett også er, for vi hører mest om suksess historiene, og noen skandaler, men livet innenfor fasaden er vanskelig å se og vanskelig å formidle om den ikke fortelles gjennom løperes egne historier. De som ville lytte til og lære av det kunne lese boken jeg skrev, tenkte jeg, og jeg så for meg at det ble en bok litt bortgjemt på et bibliotek eller to.
Så kom oppslagene etter utgivelsen, og verden var snudd på hodet for meg i noen uker. Noen skrek med en gang at de ikke kjente seg igjen i det bilde som ble presentert gjennom artiklene om boken. Jeg sto alene og det blåste kraftig, men jeg sto støtt, for det var min historie. Sånn opplevde jeg idretten. Så begynte folk å lese boken og kjente seg igjen. Jeg fikk mye støtte og syntes det gikk bra.
Det var avslutningen av min skihistorie. En fin og verdig slags begravelse av min fortid som skiløper. Siden glemte jeg mer og mer. Min fortid som seriøst satsende idrettsutøver ble etter hvert så fjern at jeg når jeg ble konfrontert med at jeg hadde vært toppidrettsutøver, lurte på om jeg virkelig hadde vært det.
Jeg trodde at jeg aldri kom til å satse på ski igjen. Det var jo et helt liv siden. Så en dag begynte jeg så smått å trene igjen etter ti år uten trening. Det var litt deilig egentlig. Jeg merket at det var godt å kjenne at jeg orket å jogge litt igjen, om ikke langt så iallfall en halvtimes tid. Skiløperen i meg begynte å våkne til liv igjen, rusten og rar.
Så var det at jeg ble spurt om å være med på LYNs damelag på stafetten til vinteren? Noen hadde sett meg trene og ante håp om at det kunne bli liv i den kroppen igjen. Jeg ble så inspirert at jeg dro på fellestreninga til LYN to ganger i uka. Jeg tok på meg langrennsdress igjen. Det var en sprø følelse. Så ble jeg med på intervall til og med!
Nå var jeg i gang. Jeg ble med på fellestreningene og slang meg med på åpningsrennet på Beitostølen i november 2004, og syntes det var moro. Jeg gikk flere renn den vinteren. Det var ikke flaut å bli med å være middels, for jeg syntes det var utrolig at jeg i det hele tatt klarte å gå "middels". Det gikk bedre og bedre og mot slutten av sesongen gikk jeg fort. Jeg kjente igjen denne følelsen jeg elsket i gamle dager og det var så deilig å kjenne den igjen.
Jeg valgte å satse mot OL sesongen året etter. Det var ikke mulig mente de fleste. Bare å se på meg da, jeg var ikke toppidrettsutøver på noen måte. Men også det, dedikasjonen og fokus mot det å lykkes på ski, det lå inni meg. Godt gjemt, også for meg, men det var der. Nå ville det ut!
Jeg satte i gang og var begeistret. Det gikk fort. Jeg fikk gå verdenscup renn igjen og var med og kjempet. Jeg var tredje beste norske skøyte sprinter i OL sesongen. Jeg nådde mitt ville mål, om jeg så ikke fikk gått i OL. Det var rått.
Det er rart å være tilbake. Jeg synes fortsatt det. Det har vært fint. Jeg har fått mange nye skivenner, og ikke minst skivenninner. Jeg er så glad i idretten min og i mennesker i miljøet. Hvorfor velger jeg da å gi ut boken som også forteller om skyggesider i idretten min på ny? Svaret er at historien gjentar seg. Mange år er gått og lite er forandret. Jeg opplever idretten igjen på godt og vondt, gjennom egne erfaringer og gjennom andres. Mange har det moro, men det er også mange som kjemper en fortvilet kamp, med så mye press og motsetninger, med avståelser fra et ellers vanlig ungdomsliv, og et sterkt ønske om det aller største i livet til så mange unge utøvere. Å bli best på ski.
Boken gis ut uforandret, for historien kunne vært av i dag.
Islamabad 24. november, 2007
Sporet fanger artikler
Her er et utvalg av artikler som fulgte i kjølvannet av utgivelsen av boken Sporet fanger, i september 1999. Boken ble gitt ut av Aschehoug forlag.
Oppgjør med toppidretten
Aftenposten 01.09.99
Slankepress Overtrening. Skader. Isolasjon. Maktmisbruk. Inkompetente ledere. Utøvere som minner om forsøksdyr. Et bilde av en toppidrett som har gått amok.
Siri Halle, dobbelt juniorverdensmester i langrenn 1991, har skrevet bok om sine år som toppidrettssutøver. Det er ingen solskinnshistorie.
- Jeg håper at denne boka vil få utøvere, foreldre, trenere og ledere til å stoppe opp og reflektere over hva de egentlig driver med, sier hun.
Her startet det hele i media..
Her er et knippe artikler som fulgte i kjølvannet:
En brutal påminnelse
oppidretten kan være temmelig brutal. På veien opp og frem må utøverne ofre mye i miljøer der spillereglene lages av andre. Ambisiøse utøvere står i fare for å bli overkjørt av enda mer ambisiøse ledere, trenere og foreldre.
Aftenposten 02.09.99
Tidligere verdensmester refser toppidretten
Dobbelt verdensmester i langrenn for juniorer, Siri Halle, kommer med bok i høst hvor hun går til frontalangrep på toppidretten. Tidligere landslagssjef Erik Røste er blant dem som får gjennomgå, skriver Aftenposten i dag.
Dagbladet. Nettutgaven 02.09.99
Dagbladet. Papirutgaven 02.09.99
Ski-topper innrømmer overdreven medisinbruk
Tidligere skipresident Johan Baumann og landslagssjef Erik Røste innrømmer at medisinering mot astma- og luftveissykdommer forekom i altfor stor grad på begynnelsen av 90-tallet.
Dagbladet. Nettutgaven 02.09.99
Tenner brann i skileiren
Siri Halle er langt på vei enig med Per Inge Torkildsen, som sier man skal gi barna brennevin før idretten tar dem. Det er oppsiktsvekkende, for Siri ble dobbelt verdensmester i langrenn i 1991 og var med på elitelandslaget en sesong før hun ble dumpet. Nå har hun skrevet bok om sine erfaringer som toppidrettsutøver
Dagbladet. Nettutgaven 03.09.99
Dagbladet. Papirutgaven 03.09.99
Viktig bok
Skipresident Jan Jensen synes det er flott at Siri Halle tar et oppgjør med toppidretten. - Boka er viktig fordi den vil skape debatt. Og vi som er ledere må aldri tro at overgrep mot enkeltutøvere ikke skjer, sier Jensen til Dagbladet.
Dagbladet. Nettutgaven. 03.09.99
Vanskelig å kritisere Røste
Noe av det vanskeligste med må skrive bok om langrennsmiljøet, var å måtte kritisere tidligere landslagssjef Erik Røste. Men skulle det bli en ærlig bok, måtte jeg formidle mine inntrykk slik jeg opplevde dem. Jeg er ikke bitter og er heller ikke ute etter å ta noen, sier Siri Halle til Dagbladet.
Dagbladet. Nettutgaven 03.09.99
Dagbladet. Papirutgaven 03.09.99
Kjenner oss ikke igjen
Thomas Alsgaard og Bente Martinsen tar avstand fra Siri Halles kritikk av trener Erik Røste og norsk toppidrett.
Aftenposten 03.09.99
Må forstå jenter bedre
Det er sikkert mye i Siri Halles bok som kan imøtegås. Men generelt mener jeg idrettsledere må få bedre forståelse for at ting i miljøet kan oppfattes slik hun beskriver.
Dagbladet. Nettutgaven. 03.09.99
På sporet av den tapte tid
Siri Halle er 17 år og går fort på ski. Derfor er hun på treningssamling på Hallingskarvet Høyfjellshotell, og derfor står hun på badet akkurat nå. Om et øyeblikk skjer det noe med speilbildet.
Dagbladet. Nettversjonen. 05.09.99
Dagbladet. Papirversjonen. 05.09.99
Vi har lært
Vi har tatt lærdom av noe av det som skjedde med Siri Halle. Det er vel ganske åpenbart at det var en feil avgjørelse å ta henne inn på seniorlaget rett etter at hun ble verdensmester som junior, sier landslagstrener Inge Andersen til Dagbladet.
Dagbladet. Nettutgaven. 05.09.99
Dagbladet. Papirutgaven. 05.09.99
Slår ring om Halle
Anette Bøe støtter Siri Halles kritikk av kulturen i Skiforbundet. Det er hun langtfra alene om.
Aftenposten. 06.09.99
Bør bli pensum
Aftenpostens anmeldelse
Aftenposten 06.09.99
Taperne neglisjeres
Det er en grunn til at alle talentene blir borte, fastslår Siw Visnes, som var på juniorlandslaget sammen med Siri Halle.
Aftenposten 06.09.99
Medaljens Bakside
Vi sportsjournalister skriver mest om langrennsvinnerne. Siri Halle er knapt innom temaet. Hun skriver om taperne. Og det maner til ettertanke.
Dagbladet. Anmeldelse. Nettutgaven. 07.09.99
Dagbladet. Anmeldelse. Papirutgaven. 07.09.99
Ikke plass til A4 typer
Jeg tror ikke du finner noe som er mer åpent for folk som ikke er A4-typer, sier toppidrettssjef Bjørge Stensbøl om det norske toppidretts-miljøet.
Aftenposten 07.09.99
Johann Olav Koss: Kjenner meg igjen i Halle boka
Koss leste «Sporet fanger» på flyet fra Brisbane til Sydney i
går, og er imponert over måten Siri Halle forteller sin
historie på.
Dagbladet. Papirutgaven 10.09.99
Toppidrettens dilemmaer
Toppidrettssjef Børge Stensbøl har i det siste uttrykt stor bekymring over at norske toppidrettutøvere trener for lite og for dårlig. Samtidig har Siri Halle med boka 'Sporet fanger' presentert andre sider ved toppidretten.
Kronikk i Dagbladet 08.10.99
Dag og Tid
Innimellom dopskandalane og pengegaloppen kjem det bøker som prøver å setje idretten inn i eit (samfunns)kritisk perspektiv.
Anmeldelse 09.09.1999
Jeg angrer ikke noe!
Jeg har fått litt pepper, men ikke mer enn jeg måtte regne med. Jeg angrer ikke på noe, og synes det har gått bra.
Aftenposten 05.10.99
Betraktninger
Anmeldelser Ivar Bakke